Politikere verden over har ikke klart å holde følge med de brå endringene i samfunnet etter hvert som eksponentielle teknologier har slått til. Nå tas diskusjonen om hva som kreves for at myndigheter skal kunne regulere utviklingen videre på tilstrekkelig vis.
De store teknologiselskapene har endret maktbildet og former nå mye av de vi gjør til daglig. Dette har konsekvenser nasjonalt og lokalt, mener Tajik.
– Makta over den teknologiske utviklingen ligger ikke hos folk nå, den ligger hos store kommersielle aktører som tjener enorme summer på dette. Verdiskapingen går heller ikke tilbake til folket de beriker seg på bekostning av fordi man ikke får til internasjonal skattlegging. Vi trenger mer politikk som adresserer dette, men det krever mer kompetanse.
Det er særlig tre grep hun peker på at må til for å sørge for at makten over teknologisk utvikling og dens påvirkning på samfunnet vårt går tilbake til folket.
– Arbeiderpartiet mener at dette vil handle om åpenhet, innsyn og kontroll. Algoritmer kan gjerne brukes som styringsverktøy og beslutningsverktøy, men under forutsetningen av at det kan kontrolleres av demokratiet for uønskede konsekvenser. Derfor trenger vi innsyn i hva algoritmene bygger på slik at folk, forskere og politikere kan vurdere måten beslutninger fattes på i verktøyene.
Predictive policing rammer for eksempel skjevt på grunn av bias hos teknologene som står bak. Politiet kan enklere gjøre noe med kriminalitet som har en sosioøkonomisk dimensjon enn hvitsnippkriminalitet, men å da rette fokus mot førstnevnte gjør at du forsterker underliggende diskriminering.
Et annet eksempel er utvikling av den offentlige debatten. Sosiale medier påvirker hvilke temaer som forsvinner og tydeliggjøres for ulike grupper. Raseri og polarisering blir forsterket. Man må ta tilbake kontroll over dette demokratisk, og endre disse tingene som tross alt bare er et design.
Tajik forteller at tankene rundt styring og kontroll av teknologisk utvikling er bundet i hver parti sine ideologiske overbevisninger.
– En tydelig prioritering for AP er å tilrettelegge for vekst og verdiskaping. Samtidig må alle få være en del av verdiskapingen, få brukt evnene sine og ta del i overskuddet som skapes ved at vi har en sterk offentlig sektor og velferdstilbud. Private tilbydere kan gjerne komplementere det offentlige, men man bør være restriktiv på de grunnleggende områdene som er vitalt for folks liv slik som skole og helse. Det ville forskjøvet maktbalansen og vi mener at folk skal ha makt.
Man kan likevel gå frem på ulike måter for å skape gode reguleringer.
– Det er jo komplekst og kanskje derfor mange føler på avmakt. Vi kan ta en større rolle selv i å lage reguleringer, for eksempel at SoMe-aktører må ha en norsk representant som kan gi innsyn. I tillegg trenger vi å benytte internasjonale ordninger, for eksempel ved å lage «FNs ti digitale bud» eller lignende basert på de aspektene alle mener må være til stede.
Det er ingen tegn til at utviklingen vil stoppe med det første, og derfor trekkes det frem at man vil trenge repeterende kompetanseheving hos innkjøperne i staten.
– Bestilleren må vite nok til å skjønne hvilke krav som må stilles. Beste løsning for teknologiaktøren går på hva de kan levere, men deres løsninger er ikke nødvendigvis best for folk. Vi trenger en kompetansebygging, og det er i gang men antageligvis ikke i nærheten av å være nok.
Leave Comment