Som leder for Sykepleierforbundet bidrar Lill Sverresdatter til at sykepleierne) skal ta en mer tydelig samfunnsrolle nå som store bør tas om helsesektorens fremtid.
Etter å ha vært i frontlinjen som sykepleier selv, og engasjert i forbundet siden 2004, har Lill Sverresdatter selv erfart hvilke utfordringer Norges helsesektor står ovenfor fremover.
– Vi mangler 6000 sykepleiere allerede i dag, og antageligvis 38000 om femten år. Til tross for at rekrutteringen er god og snittet for å studere til sykepleier ligger rundt fem så faller tjue prosent av under studiene og enda tjue prosent av i de ti første årene etter ferdig utdanning.
Hun mener Norge må gjøre noe med de grunnleggende vilkårene for å drive som sykepleier, slik som lønn, arbeidstid, flere heltidsstillinger og mer. I tillegg må det et digitalt kompetanseløft til, og flere sykepleiere inn i toppledelse i helsetjenesten.
– Teknologi blir ofte lagt frem som løsningen på alt som skal komme, men jeg mener det handler om å frigjøre kapasiteten til arbeiderne og se på teknologien som løsning med pasienten i fokus. Men den digitale kompetansen er kanskje ikke så godt utviklet. Lærerne har hatt det digitale i sin kompetanseplan siden 2002, men det har ikke sykepleierne fått før nå, forteller Sverresdatter.
Samtidig er det store og viktige aspekter av helsedebatten der man ikke har truffet noen konklusjon, særlig med tanke på hvordan ansvarsoppgaver fordeles mellom de involverte aktørene. I sin doktorgrad skrev Lill om samarbeidet mellom pasient, pårørende og kommunehelsetjeneste innenfor demensomsorg der hun diskuterer denne balansen.
– Jeg tror de fleste politiske partier, arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner diskuterer mye om hvordan ansvarsområdene skal være i fremtiden. Hvilken politikk skal vi føre, hvilke reguleringer skal på plass, hva skal familien ta seg av versus offentlig og privat helsesektor eller kommunen? Dette er viktige spørsmål, men dilemmaene og avgjørelsene skyves for øyeblikket ned på helsefagarbeiderne som følge av at vi ikke har kommet langt nok i å besvare dem.
Sverresdatter forteller også at debatten har en tendens til å bli polarisert, og at vi som land trenger å overkomme noen kommunikasjonsterskler før vi kan ha en god nok diskusjon om temaet.
– Hvis en jordmor hadde tatt imot et barn i offentlig helsesektor så ville hun ha “brukt offentlige penger”, mens hvis en privathelsejordmor hadde gjort det så ville det vært kalt verdiskaping [red.anm. evt velferdsprofitør?]. Altså det henger jo ikke på greip.
Hun er ikke i tvil om at Norge både må få til større investeringer og mer handling for å sørge for at tjenestene vi har i dag opprettholdes og forhåpentligvis bli bedre.
– Jeg mener vi må få til handling, vi er seint ute. Det er mye gode tanker og visjoner, men det skjer ikke nok. Vi må tørre å se på målet: Hvordan vil vi ha helsetjenesten i dag, men også om 10 og 20 år? Det er litt snakk om tillitsreform og at fagfolk skal få mer ansvar rundt oppgavene de skal ha. Utfordringen er at det ikke betyr noe om ikke det investeres mer, for kapasiteten i dag er ikke bare skjært ned til beinet men så langt at margen renner ut.